Om kunstverket
En liten gutt står og tramper på gulvet og fekter sint med armene. Han har hevet skuldrene sine og skriker mot oss. Denne ikoniske skulpturen har fått mye oppmerksomhet opp igjennom årene og er et svært populært innslag i Vigelandsparken. Den norske skulptøren Gustav Vigeland (1869-1943) var svært inspirert av den franske skulptøren Auguste Rodins (1840-1917) banebrytende arbeider mot slutten av 1800-tallet. Rodin jobbet innen den realistiske stilretningen og skulpturene hans er ofte dramatiske og gripende (for eksempel Borgerne i Callais og Helvetesporten).
Den originale bronseskulpturen Sinnataggen dateres gjerne til året for installasjonen av de 58 skulpturene på broen i Frognerparken i Oslo: 1940. Men selve ideen til skulpturen fikk kunstneren allerede den 21. juli 1901 i Paris, der den lille guttefiguren kjapt ble tegnet ned på en serviett.
1901 er også fødselsåret til Vigelands første sønn med Laura Mathilde Andersen (1889-1968): Alf Gustav Vigeland (1901-1988). Med Laura fikk han også datteren Else (1899-1970).
I 1907 fikk Gustav Vigeland i oppdrag av Oslo Kommune å lage en fontene på Eidsvolls plass. Uenighetene rundt dette prosjektet ledet etter hvert til plasseringen og byggingen av Vigelandsanlegget (vedtatt i 1924). I 1911 lager han en gipsversjon av den lille sinte gutten. Den tidlige ideen til Monolitten kom i 1919. Atelieret hans, det vi kjenner som Vigelandsmuseet i dag, ble satt på blokken i 1921. I 1924 lager han en ny versjon av den sinte gutten og det er denne han benytter til skulpturen Sinnataggen som står i parken i dag. Da det øvrige anlegget sto ferdig, tellet det mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern og var et av de mektigste skulpturanlegg i Nord-Europa. Men hvor kom statuetten fra? Det å lage en mindre versjon var nemlig ikke Gustav Vigelands idé, men var et resultat av avtalen han i 1924 gjorde med Oslo Kommune. I den ga han nemlig hele arven til Vigelands etterkommere til kommunen. Samtlige kunstverker fra hans hånd kom nå i kommunens eie. Det var dette arveoppgjøret sønnen Alf og datteren Else bestred etter kunstnerens død i 1943. De vant delvis fram med sin sak og dette førte til at de fikk med seg 8 originalskulpturer fra Gustav Vigelands atelier. En av disse var gipsfiguren av den tidlige versjonen av Sinnataggen.
Etter hvert dukket det opp flere ukjente kopier av figuren og man så seg nødt til å involvere både Vigelandsmuseet og politiet for å få klarhet i opprinnelsen til disse. Da viste deg seg at Alf Gustav Vigeland hadde «benyttet seg av sin rett til å ta avstøpninger» etter gipsoriginalen. Han hevdet at han hadde fått tillatelse direkte fra faren, noe Oslo Kommune var uenig i. De hevdet at han ved salg av statuetter hadde brutt avtalen de i sin tid hadde inngått med Gustav Vigeland. Sønnen ble aldri straffeforfulgt. Det eksisterer i dag 10 såkalte «juniorstøp» med basis i gipsfiguren fra 1911. I tillegg kommer de 4 avstøpningene Vigeland selv gjorde. Moss kommunes statuett var opprinnelig eiet av industrimannen og direktøren for Forenede Blikemballagefabrikker AS og konsul til Nederland, Henry Ragnar Becker-Erichsen (1890-1973). Senere arvet høyesterettsadvokat og lokalpolitiker: Jens Fr. Galtung (1898-1981) og hans kone, lokalpolitikeren, Tupsi Galtung (1910-1998), statuetten, før den ble testamentert til Moss kommune ved sistnevntes død.
Kilder: Ivar Ernø, Skulpturer i Moss. Moss 2006. Kjetil Mæland, «Den utrolige historien om Vigelands løsunger» i Nettavisen, 15.12.2013. Ukjent forfatter: «Henry Ragnar Becker-Erichsen»; «Jens Fr. Galtung»; «Tupsi Galtung» i Moss byleksikon. Datering ukjent. Nils Johan Ringdal: Moss Bys Historie, bind 3. Moss 1994. A. Johannessen, R. Onsaker, J. Gundersen: Mossekvinner. Moss 2022.
Moss kommunes kunstsamling (Objekt nr. 0104.0529); Artikkelforfatter: Arnt Fredheim
